Denne uka er det tilrettelegging for læring som er tema. Et relativt stort emne som omhandler mye. Fra hvordan klasserommet er bygd opp og hvordan elevene sitter, til spesialundervisning og hvordan ledelsen på skolen praktiserer. Jeg kommer til å skrive dette innlegget på bakgrunn av hva jeg selv har observert i praksis, og da med spesielt fokus på hva som skjer i klasserommet og på lærerværelset. Jeg har ikke observert så mye av ledelsen og vet derfor lite om dette.
Hvis vi startet med oppbyggingen av klasserommet, tør jeg påstå at dette klasserommet ikke er et klasserom som står til normalen. Min praksislærer har for det første valgt å sette kateteret bakerst i klasserommet, slik at lærerne i rommet ikke har noe skrivebord å "gjemme" seg bak. Når elevene jobber selvstendig, går læreren enten rundt å hjelper til, eller sitter bakerst i klasserommet og har oversikt over det som skjer på den måten. Elevene sitter heller ikke i noe fast mønster. Noen sitter alene, noen to-og-to og noen få sitter tre-og-tre. Det er gjort forandringer flere ganger, før det viste seg hva som var mest hensiktsmessig i forhold til ro i klassen. Rommet er også delt opp av flere mindre bokhyller som elevene disponerer, som er satt slik at de avgrenser litt elevene imellom.
I klassen er det flere som blir tatt ut i enkelte timer, for å arbeide i mindre grupper. Det er og lagt opp slik at hver klasse har assistent enkelte ganger, og særlig i de klassene hvor det går barn med spesielle behov. Det er også lagt opp slik at elevene kan jobbe på forskjellige nivåer i de ulike fagene. Dvs at de sterke elevene
jobber på et høyere nivå enn de svake elevene. Lekser og arbeidsoppgaver blir også preget av dette nivået. På denne måten er læringen tilpasset alle elevenes forutsetninger. I følge Postholm m/flere handler tilpasset opplæring om at "opplæringen i størst mulig grad skal være i samsvar med de enkelte elevene, deres evner, forutsetninger og interesser, formulert i opplæringsloven §1.3" . Når elevene skal arbeide på grupper tar også lærerne på trinnet hensyn til faglig nivå og elevens personlighet, for å sørge for at hver enkelt gruppe skal få best mulig læringsutbytte. Lærerne på trinnet fokuserer også på at elevene skal vurdere seg selv og reflektere over lærernes og sine egne arbeid.
Hvis vi ser litt på det som foregår på lærerværelset, viser det seg at alle lærerne på trinnet har fokus på at alle klassene skal være ca like langt. De samkjører m.a.o. De har felles ukeplan i alle klassene, og gjør så mye som mulig noenlunde likt. De har blant annet mange like metoder for å skape ro i klassen. Og dette praktiseres ikke bare på dette trinnet, men på hele skolen om det lar seg gjøre. Skolen disponerer også en miljøarbeider som elevene kan gå til ved behov, og ha timer hos. Skolen tilbyr også spesialundervisning, hvis det er behov for det.
Av det lille jeg har sett av hvordan ledelsen fungerer, virker det som om de har en innstilling om at det meste lar seg gjøre.
Når det gjelder mitt spørsmål denne uken, så er jeg litt nysgjerrig på hva dere andre mener om dette med å bli tatt ut av klassen for å få en tilpasset undervisning. Er det alltid positivt å bli tatt ut av klassen, for å bli undervist i andre, mindre grupper? Eller kan dette virke mot sin hensikt i enkelte tilfeller? (Jeg tenker i dette tilfelle ikke på de som blir tatt ut for å lære seg norsk feks)
Kilder:
Postholm, M., haug, P., Munthe, E., Krumsvik, R., Lærerarbeid 1-7. 1. Utgave, 1. Opplag 2011. Høyskoleforlaget.
Det er mye positivt med at elevene blir tatta ut, er det antatt svakere elever, vil dette kanskje være en god måte for dem til å vise seg fram. De får kanskje ikke sagt/tørr like mye i en stor klasse, men mestrer det bedre i en liten gruppe. Det negative kan jo være at det vil ikke skape så godt samhold i klassen og noen vil kanskje bli sett ned på. At de kan bli mobbet for at de blir tatt ut. Det er absolutt et veldig godt tiltak, men alt har sine negative sider. Kan det være andre måter å gjøre disse grupperingene på?
SvarSlett